Wash My Mouth

Seriøst, jeg blir så grosa av folk i blant!

Hei. Flytta tilbake til Stockholm i leilighetskomplekset jeg bodde i før. Riktignok ikke i samme leilighet, men du ser poenget. Vi har en ordning her om hvilken leilighet som skal vaske ganger og trapper og slik hver uke og seriøst, er det bare jeg som ikke vasker i siste sekund? Og hvorfor blir ting så utrolig mye skitnere når det ikke er jeg som har vasket?

Ja vask er mitt største problem i denne byen. Elsker den!  Men det er det forpulte støvet på hjernen min som bare ikke kan være i fred. Når jeg selv veit jeg har vaska sjekker jeg bestandig etter om når noe annet blir vaska. Noe ikke jeg har ansvar for den dagen og det er jo aldri reint! Hvorfor kan ikke folk bare ha like mye støv på hjernen som meg? Ellers kommer jeg til å vaske meg i hjæl snart. 



-Y- 



Det er ikke farlig..

Fy faen altså. Jeg ble så provosert av disse overbeskyttende moralske utsendere som bare skal klage på at verden er så hensynsløs og grusom, fordi de ikke gjemmer bort det de ikke klarer å forholde seg til. Jeg snakker om porno! Det er ikke en hemmelighet at bilder, videoer og tekster av seksuell karakter er så og si overalt. Og det groveste er selvsagt greit å sensurere bort for de minste av oss. Man skal jo tross alt ikke trenge å tenke på sex i en alder av ni liksom.. Jeg skjønner den!

Men faen, voksne mennesker som ikke tåler å se en fitte uten å begynne med oppramsing av lovverk de ganske sikkert ikke har sjekket ut selv er helt bak mål. Fitte, pikk, kropp og sex er naturlig. Bilder, videoer og tekster av seksuell karakter kan være spennende for noen. Tidvis også inspirerende kunst. Kropp og sex er vakkert og selv om du ikke tåler å se at det er sånn vi er så får du faen meg slutte å gå inn på de forpulte sidene som skremmer deg. Drit i å lage oppstyr som bare ødelegger for oss andre som faktisk får noe positivt ut av dette..



Jeg lurer bestandig på åssen slike mennesker i det hele tatt klarte å miste jomfrudommen.. Når de hever på brynet hver gang de ser litt hud og nesten kaster opp når noen snakker om sex. Vi lever i et seksuelt samfunn, tilpass deg det!!


-Y- 



Speaking of boys.

Når jeg skriver innlegg som det her skjønner jeg så jævlig godt hvorfor jeg ikke er lesbisk. Tenk så mange drittkjerringer jeg hadde skrevet om da?!

Men jeg skal ikke snakke om den desperate fyren i dag. Du husker han jeg har snakket om mest i de siste innleggene, i dag skal jeg snakke om noe som ALDRI slår feil. Jeg tror alle har et scenario som stadig går på repeat i livet sitt. Selv om man forandrer alle sine fremgangsmåter slår det aldri fuckings feil. Mitt slikt scenario er det med at jeg bestandig kommer borti gutter som gir meg forventninger og som til slutt bare finner seg ei ny ei uansett. Dette skjedde også med den siste gutten jeg "holdt på" med. Dette er ikke så utrolig lenge siden, så det plager meg ennå. 

Jeg ble kjent med en gutt i sommer. For å være ærlig har jeg vel egentlig kjent han hele året, men kontakten ble ikke intens før en liten stund tilbake. Ting utvilket seg fort til et "mer enn venner, men ikke kjærester"-nivå, som var utrolig morsomt. Jeg syns tidvis han tok litt VEL i når det kom til noen av tingene han sa, men tenkte ikke mer over det. Men hva skjer?

Etter en stund slutter han å snakke med meg. Det er jo sommer og slikt, så jeg gjorde ikke mer ut av det enn å sende på en melding hvor jeg spurte hvordan ting gikk. "Siden han ikke svarer er han sikkert opptatt, han svarer sikkert når han har tid..". Etter en ukes tid så får jeg se noe i facebook-feeden min. Gjett hvem som plutselig er i et forhold? Mr Repeat! Forholdet var datert til dagen han sluttet å snakke med meg.




Så man sitter jo igjen til slutt med en skuffet følelse inni seg. Ikke at jeg var forelsket i han i den forstand, men du begynner jo å lure på hvor desperat han var den dagen som gjorde at han gikk fra "Jeg har ikke hatt et seriøst forhold på fire år og er ikke så flink med jenter..." til "Wuhu! Kjæreste!". Og hvem flørter vel med flere enn ett menneske om gangen? Tulle-flørting er en ting, men når det ble et forhold skapt så er det jo et tegn på at det var en seriøs flørt mellom dem, hvem gidder da å flørte rundt med andre? Haff, slikt irriterer meg så grenseløst.

Det gjenstår jo nå å se om hva som skjer videre med han. Kommer han til å snakke til meg igjen? Selvfølgelig håper jeg jo det, siden vi hadde mye felles interesser og kunne blitt gode venner. Eller dropper han kontakten med meg helt på grunn av denne nye dama? I så fall håper jeg ikke han er slik som altfor mange andre, de som bare kan snakke med deg når de er single.. Er en så dobbeltmoralsk oppførsel. Gjør meg kvalm. 


Flaks med gutter? Absolutt ikke. Men jeg klarer meg absolutt som singel. Jeg syns bare dette scenarioet var litt VEL gjenkjennelig. Som gjorde skuffelsen desto større.



-Y-  



Still going desperate.

Long time no see.


Nok om det. Jeg har et seriøst behov for litt drittslenging nå. Om en fyr selvfølgelig, som jeg til og med har klaget på før her inne. Den gangen var det bare at jeg syns han var utrolig ekkel og ubehagelig å snakke med, etter at jeg flyttet fra Stockholm droppet jeg kontakten med han. Han bor nemlig ikke så langt unna dit jeg har flyttet nå og han er ikke en person jeg har noe lyst å møte på. Og jeg vet det ville være scenarioet om jeg fortsatte kontakten. Flaks for meg snakket vi for det meste på en platform jeg ikke lengre er så aktiv. Så å unngå han er egentlig ganske enkelt.. Vel, det VAR enkelt.

Jeg sluttet å snakke med han rundt november. Siden november betydde move-mber for min del. Flytting tar tid og energi, så jeg orket rett og slett ikke slå på pc'en for å svare han hver gang han sendte en melding. Så det ble ganske naturlig å avslutte kontakten på det tidspunktet. Dessverre for meg har ikke han sluttet. Det har gått 8 måneder siden jeg gadd å snakke med han og han gir seg FREMDELES ikke. 



Han skjønte for noen få måneder siden at jeg ikke var så tilgjengelig på platformen (google pluss for de som lurer), så han sendte meg en melding på facebook. Siden jeg ikke er venn med han der inne havnet meldingen automatisk i "annet"-innboksen min. Som jeg så og si ALDRI sjekker, så det tok vel fort en måned eller to før jeg så den. Da var det jo lite vits å svare. Siden har det tikket inn ca en melding i måneden inne på google pluss. I går sendte han meg en videosamtale-forespørsel der inne. Han har vel addet meg der og ser jeg er pålogget eller noe. Jeg orket ikke gjøre noe med videosamtalen. Og bare lot den gå ut.

I går kveld fikk jeg en melding til fra ham. Hvor det ble spurt om jeg hadde ringt han. Hadde jeg gjort det - hadde det antageligvis stått der. Så jeg svarte ikke på den meldingen heller. Såpass får han da skjønne selv. Men i dag vet du. I dag kom meldingen om hvorfor jeg ikke svarer han. Jeg mener, jesus kristus!! Det har gått SÅ lang tid. Så fordømt spesielt var ikke den lille kontakten vi hadde de to ukene (?) vi snakket sammen av og til. Slutt å tenke på meg..

Ikke kan jeg være direkte og avslå han grisehardt heller, tenk om jeg plutselig skulle møte på han? Om vi har felles venner jeg ikke vet om? HATER dette scenarioet! Hadde vært så forpult mye enklere om han bare kunne glemme meg.. 

-Y- 



MY TIME

Syns det var på tide med en liten forandring her inne. Nå er det ganske mye dritt her, hva med litt glede?
Ja, sommermånedene har det med å få frem det beste i mange. Meg selv inkludert! Når hverdagen er så flott så kan man jo ikke gjøre noe annet enn å smile! Du har kontroll på de du ikke liker, du får bruke mest tid på de du er glad i, du føler deg fabulous, ingen får stappet noen kjepper i hjulene på deg. Det er en så fantastisk tilværelse! Og jeg ser for meg at det bare blir bedre og bedre. 2013 var virkelig mitt år!


Skal prøve å komme litt bedre tilbake enn dette, må bare finne et sted å begynne ;)


 -Y-



Hva gjør minutter til timer?

Spiller ingen rolle hvor ofte man tar de. Livet går i revy hver jævla gang.

Still negative.

-Y-



TOO MUCH LOVE?

Jul. Familie. 

Det er jo noens fryd og gammen det assa, men personlig syns jeg kan det bli litt for mye av det gode. Tok nylig turen hjem fra Stockholm for å være med familien i jula. Familien blir bare større og større,  noe som betyr mer og mer drama. Mutter reiste midt i jula fordi hun sleit med kjæresten. Ikke at det er noe nytt, for hun blir jo sammen med det første som vil. Hun er jo ganske pen, bare så utrolig dum. Kan du ikke finne en ordentlig mann? Uansett så stakk hun midt i julekosen. Nye typen til fatter er heller ikke noe særlig lengre. Fatter kom jo ut av skapet for noen få år tilbake og har vært sammen med samme fyr siden da. Men for en utrolig kontrollfreak! Når han spurte om jeg kunne støvsuge, som jeg gledelig sa ja til, så gikk han etter meg og sjekket om jeg gjorde det ordentlig. Flytta på sofaer og bord etter jeg hadde vært der og gjorde det om igjen. Fy faen, vil du jeg skal gjøre det så la meg sa gjøre det!



Jeg kan jo ikke glemme alarmen. Fy faen. Den jævla alarmen! For broren min har på et tonn med alarmer. Det samme har jeg. Vi begge er latterlig glemske, så vi har jo alarmer til alle døgnets tider for å huske på det ene og det andre. Typen til fatter (la oss bare kalle han Tony for ordens skyld) hørte jo en alarm tidlig tidlig på morgenen for noen dager siden. Den har gått hver morgen. Bare han hørte den, siden alle andre sov. Selvfølgelig får jeg og broren min skylden. Selv om vi viste frem hvilke lyder vi brukte, som ikke var den samme som Tony hadde hørt. I dag tok jeg tak i meg selv for å finne ut hvor denne alarmen kom fra. Hvor er den fra? Den jævla kjøkkenklokka. Kunne du ikke tatt ètt skritt ut av rommet ditt, Roy, for å skjønne hvor den faktisk kom fra??!

Turen hjem begynner 1 januar. Tilbake på jobb den 3 tross alt. Vært en koselig jul egentlig - men her i huset er det aldri det sammenkomster uten en stor S for Screwed. 


-Y- 



BABY-MANIA

Året du runder tjue er da bjellene ringer. Eller eggestokkene, for å være helt nøyaktig. Alle dine gamle klassekamerater sprer seg i gjenger ettersom hvem som får barn først. De aller første klarer seriøst ikke å slutte med å legge ut de jævla bildene heller. For å få unger i seg sjøl er ikke problemet. Alderen er ikke problemet. Problemet er de jævla bildene. De fleste babyer ser helt okay ut. Men hvorfor skal man berike bloggen sin, facebooken sin og lignende med masse stygge bilder av ungen? Ingen syns det er sjarmerende å se snørr dingle ned i matrestene ungen har rundt munnen. Hvorfor legge det ut?



Jeg er ikke helt med på de som skal legge ut så jævla mange bilder av ungen sin heller jeg. At den gjør absolutt ALT. Er faen meg ikke noe personlig med et album om alle har sett bildene av deg som liten, fordi mordi var toppliste mammablogger. Alle veit hvordan rompa di så ut når du fikk utslett. Hvor lenge du tisset i sengen. Absolutt ALT! Syns så utrolig synd på de ungene som må vokse opp med HELE livet sitt på nettet. Vi andre slapp i alle fall unna med at de naive tenårene våre ligger der ute. Priser meg lykkelig for at de stygge babybildene av meg ligger i en skuff. Sånn at INGEN får se de. Hvor mye mat jeg har i trynet trenger faktisk ikke alle se. Du ville jo ikke lagt ut et bilde av deg med mat over hele haken liksom, det er ikke noe penere når ungen har det.

-Y- 



ANNOYING GUY CONTINUES

Kan ikke sette ord på hvor oppgitt jeg ble når jeg våknet til denne meldingen i dag. Fy faen, kan han ikke bare ta et hint? 



Vet du hva jeg sa jeg gledet meg til øverst der? SNØ. Jeg gir ikke et eneste kompliment tilbake, alle påskudd han har foreslår å treffe meg avslår jeg og DETTE er det han sender. Når man må prøve så hardt for å få noen til å bli interessert er det jo ikke noe vits egentlig. Hvem vil vel være sammen med noen man måtte mase til å bli sammen med deg? 


Har du noen plagsomme om dagen også? 

-Y-



Krysse eller kysse linja?

Veit du hva?! Jeg er så lei en fyr at jeg faen ikke veit hvor jeg skal skrike fra meg. Så here it goes:

Han bor i hjembyen min og er tretti år. Og vi har snakket sammen i en måneds tid nå. I starten var jo saker helt ok, for vi holdt ting på et vennskapelig plan. Men nå. Æsj, seriøst. Han gir seg ikke i det hele tatt og sender melding på melding til meg. Det er jo aldri en melding om gangen heller. Det er fort tre-fire stykker innen et minutt. Så bruker jeg gjerne noen timer (kanskje fort en dag..) på å svare, sånn at han skjønner at jeg ikke er helt der. I hver eneste melding står det at han vil treffe meg også kommer kompliment på kompliment. Han får ikke et eneste tilbake. Jeg har ikke noe problem med at han er tretti. Det jeg ikke takler er denne fuckings desperasjonen. Jeg mener, når han til og med komplimenterer ALDEREN min så får jeg nok ass. Det er de man vil få komplimenter fra og de man ikke vil ha de fra. Faen, hvorfor måtte du krysse vennelinja?



Et tips folkens: Begynn med en vennskapelig tone. Vil du noe mer, sleng ut et lite kompliment. Får du et tilbake så kan du fortsette. Og fra DER kan man utvikle et forhold. Får du ikke noe tilbake, så gir du deg. Så er man venner. Det er faen meg ikke så vanskelig. Man skjønner hvorfor noen er single ass. Er ikke rart friendzoning finnes når sånne menn trasker rundt. 


-Y-   



Can't wait until

Dette var lenge siden. Husker det som det var i går. Det sinnssykt sløve blikket ditt som du trodde var sexy stirret inn i meg som iq-blikket til ei ku. Vi hadde gjort dette et utall ganger før, men du ble aldri kjekkere. Du var alltid penest når du ikke var tent. Du var deilig naken helt til du fikk lyst. Lyset måtte av, klarer faen ikke se på deg. Eneste grunnen til at vi ikke stoppet er fordi sammen var vi gold and glamour. Mindblowing sex. Og noen ting hører bare sammen. Jeg vet du fremdeles tenker på meg. Jeg vil ikke se deg, men jeg vil kjenne deg. Can't wait until...



Some sure wish they knew it all.. But glamour don't kiss and tell. At least not yet.. 


-Y-



the roommate complex

Ok. Here's the story. 

Snart en måned har passert i kollektivet. Og allerede kjenner jeg tendenser jeg ikke vet om jeg kan overkomme i lengre perioder. Fra dem begge. De har jo selvsagt gode sider også, men her i kollektivet er det så lett å gå oppå hverandre. Disse store personlighetene deres tar opp så mye plass.

You remember, Karolina. Den strukturerte, pliktoppfyllende og ambisiøse romkamerat. Med alle de egenskapene kommer også stolthet. Alle har en stolthet, men hennes kan man ALDRI tråkke på. Og siden hun selv tror hun er mer verdt enn alle andre så er også tingene hennes viktigere enn alle andres. Hun stikker til skapet mitt og låner klær i tide og utide, men låner jeg så mye som en sokk fra henne er det stinkeye i flere dager. Får jeg ikke låne sakene dine - ikke lån mine heller. Kan vi ikke behandle hverandre som likeverdige så fungerer jo ikke dette. Og hvordan i alle dager tar man noe slikt opp med Karolina? Hvordan sier man pent: Du er en egoistisk faen. Og du er verdt akkurat like mye som meg, ikke behandle meg som noe annet. 



Det stopper ikke her nei. Min andre romkamerat, den urbane og langt ifra jordnære, nemlig Agnes. Jeg trodde at henne skulle jeg trives med. Hun er som regel i sin egen verden og er som hun selv vil - uten å bry seg det gram om hva andre syns om det. Elsker slike mennesker! Men i det siste har også hun hatt noen ulemper som blomstrer som ugress. Følelsene hennes er så utrolig langtekkelige. Og skal sette sine malingsflekker på alle vegger som er.  Billedig ment riktignok. Hun har hatt en del uflaks i det siste, men MÅ hun virkelig gjøre så mye ut av det?
Dette begynte tidligere i uken når jeg merket at hun ikke var så kvikk, var fraværende og stemmeleie hennes var skikkelig lavt og distant. Jeg spurte derfor om hun var syk eller noe. Så fortalte hun meg at hun bare var trist. Dette har holdt på i flerfoldige dager nå. MÅ du gjøre så mye ut av dette å være nedfor? Det at sykkelen din er stjålet er faktisk ikke verdens undergang. Og i alle fall ikke noe å sture i en hel uke for. Og skal du sture så kan du la være å gjøre det i fellesarealene våre. Det er ikke synd på deg. Sånne ting skjer ALLE.



Jeg er sikkert ikke den perfekte romkamerat selv, men jeg prøver i alle fall å behandle alle som like mye verdt. I tillegg til at jeg ikke prøver å ødelegge noen andres dag bare fordi jeg har stått opp på feil ben. Og det er så grenseløst annoying at de ikke skjønner selv hvor irriterende disse problemene er. Meeh. Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg. Noen med noen hjelpsomme ord der ute?

-Y-   



Kollektivlivet, noe for meg?

Tjena.
 Håper det sitter et menneske med litt forskjellige erfaringer innenfor bolig enn meg og leser nå. Det har seg sånn at det å bo alene i en leilighet i blåeste Stockholm var en smule dyrere enn jeg trodde. Jeg har derfor nå søkt en stund etter et kollektiv å bo i. Siden det var det folk sa var den enkleste løsningen når man ikke tjente all verden og ville bo i storbyen. For cirka en uke siden møtte jeg de to jeg skal bo med fremover. For ordens skyld kan vi kalle de Karolina og Agnes. Karolina er en veldig ordentlig og prektig person, mens Agnes er veldig alternativ og kunsterisk. Store kontraster på de personlighetsmessig, men de virker som ganske ålreite jenter så langt. I dag ble kontrakten skrevet under. Så en spennende fremtid i møte starter i dag. Livet mitt er igjen pakket inn i esker og skal åpnes opp og skape nok en ny hverdag for meg. 



Det er her jeg trenger din hjelp. Jeg har aldri bodd i et kollektiv før. Jeg aner ikke hva slags uvaner jeg må tilpasse meg. Heldigvis har jeg fått en overflødig innføring i hvordan de vil ha ting her. Om de selv oppfyller kravene de har satt får fremtiden vise. Jeg har absolutt ingen tvil om at Karolina står bak reglene, og følger de flittig. Virket absolutt som et helt okay opplegg. Ikke bråk sent på kvelden. Spør i forveien om du vil ha festligheter hjemme. Ikke drass med deg one night standene dine hjem. Sånne enkle ting. Men hvordan burde man helst oppføre seg i et kollektiv? Hvilke problemer vil jeg høyst sannsynlig møte på? Og er dette egentlig noe for meg?

Håper du selv vil dele dine erfaringer med meg! Sånn at jeg får noen tips og triks til å gli rask inn i kollektiv-miljøet. Jeg vil å gjerne få det koselig her med de to nye samboerene mine. 

-Y-    



Complicated

Jeg hater at de tingene jeg ikke liker ved deg får meg til å like deg mer.

-Y-



Skadeskutte sosiale antenner

Hva er greia med visse egentlig?! Noen er bare så stokk dumme og frekke som det går an. La meg gå litt dypere inn i det.

Dette er en bekjent fra Norge. Ingen liker han. En sarkastisk og spydig faen. Men han falt for meg noen år tilbake. Så derfor var man halvveis venner.
Nå om dagene har han visst bestemt seg for å bli med på et selvutviklingskurs. Til ca åtti tusen. Og i korte trekk var det denne meldingen han sendte rundt til vennene sine:

"Hei. Jeg har meldt meg på et sekvutviklingskurs til åtti tusen. Jeg har ikke penger til å betale, så fint om du kunne hjulpet. Konto-nummeret mitt er ******."

Hjernekapasitet, hva skjedde??! Ingen liker deg. Flott du vil forandre deg! Men ikke gjør deg til et veldedighetsprosjekt som vi må donere til. Bare fordi du ikke klarer å ha sosial omgang og lærer deg decent høflighet som oss andre. Skal lol'e så syykt når du sitter der med åtti tusen i gjeld og er like patetisk som før.


-Y-



Usexy Kvaliteter

Hei! Håper dere har det bra, hvor enn dere er.

I dag vil jeg fortelle dere om hvilke kvaliteter og/eller egenskaper jeg syns er utrolig lite tiltrekkende hos det motsatte kjønn. Så er du en mann, følg med. Ellers har du sikkert noe å lære om du er kvinne også.

1. Du fokuserer på å fortelle om alle feilene dine. Vi alle har gjort feil, men snakker du om for mange så virker du som en ganske dum person. Også ganske ambisjonsløs. Dette funker kanskje om du vil plukke opp fjorten-åringer. Men vi som har vokst fra oss opprørs-fasen vil gjerne være sammen med noen som klarer å tenke før de handler. 

2. Alt du snakker om er materielle goder. Da virker du som en utrolig overfladisk person. Vis litt interesse i hun du snakker med. Hun vet faktisk knapt hva en murcielago er, det er lite vits å fortelle om hvor pen den er. 

3. Kameraten din dukker opp, og med det samme han går snakker du dritt om han. Viser at du er ganske falsk. Og jenta mister interesse allerede der. De fleste jenter kjenner seg nemlig igjen i denne handlingen, og syns det er utrolig godt at gutter ikke skal være sånn. Slik at de kan 'rømme til boyland' for å slippe unna når det blir for mye. Ikke steng av boyland.

4. Du kritiserer sminken eller antrekket hennes. Da er du død. Du fremstår utrolig utseendefiksert og det er faktisk en person bak det ytre. Liker du ikke det utenpå, fokuser på det inni. 

5. Hold ekstreme holdninger for deg selv. De trenger ikke nødvendigvis være for ekstreme heller. Men vet du at du er litt rasist, eller litt homofob - så hold det for deg selv. Det er absolutt noe du ikke trenger å diskutere med noen. Og gir deg ingen plusspoeng overhode.



Der har man i alle fall noen! De aller fleste klarer jo å komme i kontakt med jenter bare ved å opptre naturlig, men man ser jo stadig de som tråkker i de fellene her oftere enn det burde vært lov til. Ta det til dere! Og har du noen flere turn-off's så legg de gjerne igjen i kommentarfeltet!

Noen punkter du er enig i ?


-Y-  



Why is it so hard for someone to just shut up?

Er livet ditt så kronisk miserabelt at alt du snakker om er hvor fælt du har det? Vi har alle rett på vår fair dose med klaging over hverdagsmøl og kjærlighetstrøbbel, men du. Du er som en radio-kanal jeg ikke kan skifte. Miseradio. Jeg får helt spasmer hver gang du forteller noe nytt. At alle har bedratt deg . Du sliter på skolen. Foreldrene dine kastet deg på gaten for et utall mange år siden. Du har psykiske lidelser. Og ikke minst kan vi jo ikke glemme at du er konstant syk. Må det være noe galt med deg hele tiden? 

Sympati er helt ok å ønske det altså, men er det ikke greit å vite at du har en trygghet hos meg først? At du faktisk kan vise dine bedre sider først før du kaster ut alt det resterende? Å dele sitt aller personligste er jo tross alt en utrolig privat prosess. Du øker sjansen for at noen hjelper deg, men sannsynligheten for at du skremmer noen bort øker også. Tenk litt på det. Prøv å danne deg et vennskap med noen før du forteller alt det miserable som foregår i hodet ditt. Alle har dårlige tider. Men jeg er så lei av å være den du åpner deg til. Vi er ikke ordentlig venner en gang. Jeg hadde sannsynligvis ikke engang snakket med deg om du ikke hadde vært sønnen til sjefen. For holdningene dine til livet er noe jeg absolutt ikke vil omgås. Jeg blir dårlig av for mye tragikomiske holdninger. Negativitet smitter. På samme måte som at dette innlegget vil smitte over på noen. Negative tanker er den mørkeste og dårlige sirkelen jeg vet om. MÅ du få den til å oppstå så hyppig?!



Der. En gang i blant får man nok av visse. Det er fint jeg har et sted å skrive alt dette. Tenk om jeg hadde sagt dette rett i ansiktet hans? Det verste av alt er at det sikkert ville vært ennå en anledning for han til å få sympati. En ting er å si hvordan man har det. Det er en helt annen ting å  brette ut sitt mest personlige uten å engang spørre vedkommende om de vil sitte på informasjonen. Den lille 'kan jeg si deg en ting?' er gull verdt. Bruk den!

Utenom dette går hverdagene strålende! Stockholm får mig att lysa upp! 

Flere som har det slik med noen?



-Y-  



Bucketlist 3/3

Heisann. Siste del av listen ble en snutt lengre enn de to andre, men her har dere min bucketlist. Hva jeg skal/vil gjøre før jeg dør. Håper inderlig at ikke altfor mange av de forblir en drøm. Så mye av det her hadde vært så utrolig spennende. Ikke minst nytt og lærerikt. Noen få av punktene er jo kun for praktisk nytte. Bildene er fra weheartit.

 

















Jeg hadde satt pris på ennå flere punkter. Noen ting du anbefaler meg å gjøre før jeg dør?

-Y- 



Bucketlist 2/3

Hei! Her kommer del to av min tredelte bucketlist. Ting jeg vil gjøre før jeg dør. Det er jo så mye man skulle rukket og gjort! Men som man ikke er så heldig å ha opplevd ennå, eller som man ikke har råd til. Håper jeg en dag får muligheten til å gjøre noen av disse tingene i alle fall. Er jo noen realistiske punkter også. Bildene på listen er fra weheartit. 















Hva vil du gjøre før du dør?


-Y- 



Bucketlist 1/3

Tjena. Jeg ble sittende å drømme om alt jeg har lyst til å gjøre. Alt jeg skulle ønske jeg kunne få muligheten til. Så jeg har nå satt opp min bucketlist. Noen mer overkommelige enn andre. Listen er satt sammen med en hjelpende hånd fra weheartit. 














Noen av disse tingene du også drømmer om?
Hvilke/hvilken?


-Y-



If love was a language

Tjena! 
Stockholm har ikledd seg sin mørke høstjakke. Håpet på at sommeren kommer på visitt er for lengst lagt i bokser. De gule, brune, røde og lune høstfargene spiller inn. Forandringer i naturen påvirker meg. Mørke farger i luften gjør meg melankolsk. Jeg er ikke like positiv som jeg er om sommeren. Blir jordnær i ett med jordfargene. Det har jo vært noen spennende måneder tross alt. Fått nye bekjente, blitt mer klar over hva slags folk her jeg liker og ikke liker, til og med vært på en date. Det vil si det jeg tror var en date. Jeg konkluderte til slutt at det var det det måtte være. Jeg hadde jo ikke chitchattet med vedkommende dagene etterpå om det bare var knullings jeg ville ha. Men jeg kjenner ikke vedkommende så godt ennå. Så åssen det går får bare tiden vise. Tar jo lengre tid å bli kjent når jeg stadig sliter med å forstå hva han sier halvparten av tiden. Han er nemlig ikke herfra. Nå som jeg endelig hadde vent meg til Stockholms-aksentene kommer det nok et menneske jeg må tilpasse meg etter. Eksotisk, men samtidig smålig irriterende. For det med å ikke forstå hverandre hundre prosent er jo gjensidig. Jeg har jo aldri vært hun som er så flink med ord. Så å tenke ennå mer etter hvordan man ordlegger seg er litt vanskelig. Men skrur man på tilpasningsdyktigheten skal man nok se at ting ordner seg på språk-barrieren også.




Det er fryd og gammen med staden her også. Jobben går utrolig bra. Vennskaps-byggingen går overraskende mye bedre enn forventet. Jeg har det egentlig ganske okay. Tenkte bare det var noen som ville høre fra meg. Om hva som skjer på mine hjørner av verden som jeg ikke er så åpen om. Og det er vel basicly dette. Vi får se hvordan ting utvikler seg neste månedene! Jeg gleder meg allerede!


- Y- 



Noobie?

Herre gud! Jeg tror endelig jeg har forstått gutter, hjelper venninner med sine gutteproblemer, og hva skjer nå?
Jeg aner ikke om jeg skal på en date, eller en bootycall. Hvorfor er det så mye lettere å skjønne andre sine situasjoner enn sin egen?




SHITFUCKIT - HVORDAN SKAL DETTE GÅ? 


-Y- 



Anger Management

Det er en ting jeg bare ikke kan sette fingeren min på. Det er de som går rundt og ødelegger dagen for alle andre! Sure - jeg er ikke blid 31 (ja, 24/7) jeg heller. Men jeg går da ikke vekk fra vanlig folkeskikk. Å være respektløs er liksom å gå litt for langt. Dere vet jo at jeg bor i Stockholm nå. Jeg jobber i en bar. Som på dagtid er en café. Det kommer jo mange forskjellige typer mennesker inn. Jeg er betalt for å stå der med et smil på munnen uansett hvem. Og uansett hvordan de behandler meg. I dag kom en et menneske jeg fant direkte motbydelig.



Hun var i starten, kanskje midten av 40-årene vil jeg anta. Hun selv vil si i slutten av 20-årene. Man så at vedkommende kledde seg litt for utfordrende for alderen. Flott du vil føle deg ung - men å bruke klær i en størrelse for lite gjør deg ikke tynnere. Å bruke mer sminke får deg ikke til å se yngre ut. Og å bruke slang (som du knapt forstår i hvilken kontekst skal brukes i) vilt rundt deg gjør deg ikke kul. Disse er jo ting hun velger selv. Ikke problemet i seg selv. Ville bare gi dere et godt bilde av henne.
Hun kommer inn. Ser en oversikt over hva vi selger. Gir en overlegen kommentar angående hvor dyrt alt er - og ikke forstår hvorfor, siden jeg så ut som en som tjente lite. Forteller meg at jeg burde satse på en annen jobb. Og spør om hun kan moccachino. Riktignok kunne hun ikke uttale det, men hun får det hun ber om. Når jeg kommer bort til henne og sier at 'her er moccachinoen din, frue'. Så blir hun rasende. At jeg kunne finne på å kalle henne FRUE! (Jeg mener. Jeg ville vært glad om noen antok at jeg var gift!) 

Slenger spydige kommentarer om at jeg ikke burde være i yrket mitt om jeg er så respektløs. For hun så jo ikke ut som en 'frue' i følge henne selv. Og ingen andre antok at hun var en dag over 25 - var også hennes påstand. Jeg gjorde ikke så mye annet enn å beklage meg og gikk tilbake til disken min. Man vil jo ikke lage mer drama enn nødvendig.
 Og hun sitter der. Slenger litt dritt om meg før hun snakker dritt om alle rundt seg. Flere hører jo hva hun sier også. At det hun har på seg får hun til å se gammel ut. At hun ikke skjønner hvorfor hun ikke farger håret. Jeg mener - er det mulig! Å tenke så sinnssykt lite på folk rundt seg??! Og ødelegge så manges dag. Jeg blir kvalm.

Så har folk en dårlig dag - ikke dytt den over på alle andre. Selv om du sto opp på feil side av senga så er det de av oss som gjør det beste ut av dagene våre. Som vil legge oss med et smil.


-Y-  



Bestfriend my ass

Vi har alle den perioden. Enten det er girls night eller boys night out. Vi har alle noen vi kan kalle våre nærmeste. For min del var dette en gutt. Selvfølgelig hadde jeg hatt et cruch på han før, men det gikk fort over når han avviste meg. Etter det forble vi bare kjempe gode venner som kunne snakke sammen om alt. Nå veit jeg ikke hvem han er lenger. Den snille kompisen som trøstet meg når noe var galt dytter meg ned i gjørma og spytter febrilsk på meg. Noe er forrandret. Om det er meg eller han er jeg faktisk ikke sikker på atm, men jeg skal i alle fall finne det ut. Here goes our story.

For en liten stund siden havnet han i noe "trøbbel" som gjorde at han tok en liten ferie, uten å si fra til folk hvor han stakk av til. Alle var worried sick på hvor han var. irritasjonsmoment sier da jeg. En liten: "Jeg har det bra, men trenger å være litt alene nå", på facebook er vell ikke for mye forlangt? It gets worse. Han var også på fest for noen dager tilbake. KATASTROFE! Endte med ett blått øye på gutten samt vennskap skylt ned i dass. Right now, like I care. For å prøve å muntre han opp bestemte jeg meg for å lage en liten filmkveld for oss to der vi kunne slappe av og ikke bry oss om verden utenfor sånn som vi pleide å gjøre. Jeg har nylig fått meg hamster som trenger noen greiner om dagen for å holde pelsen vedlike. Da fikk jeg med meg en kniv som pappa gjorde SYLSKARP, i ett løfte om at ingen skulle dille og dalle med den for den var farlig. Jeg holder det jeg lover. Kompisen fikk det plutselig for seg at han skulle leke med denne kniven. Jeg ba han pent om å legge den fra seg, men i full gang med å snakke overså han meg fullstendig! Jeg sier i en braskere tone at han skal legge bort kniven hvorpå han hiver seg mot døra med kommentaren: I need some air. Det gikk sekunder så fikk ikke stoppet han. 





Selvfølgelig spankulerte jeg ut for å snakke med han, men sinna som han var ville han ikke høre. Så jeg gikk inn for å lese litt da jeg begynte å bli irritert også. Minutter etterpå spørr han meg: 

- Skal du være sur på meg nå?
- Hvem ble sur på hvem først liksom?
- Men du behandler meg som at jeg er 7 år gammel. Jeg har vært i speideren og veit hvordan jeg skal behandle en kniv!
- Hadde du giddi å hørt etter skulle jeg fortalt deg om et løfte jeg ga pappa. Og kunn fordi en kniv ligger på bordet betyr ikke det at du skal leke med den! Skal jeg liksom gjemme den for gud og hvermann da?
- Siden du er så redd for denna kniven så burde du kanskje det så folk ikke fikler med den.
- Virkelig? Ett voksent menneske som ikke gidder å høre etter? Må fikle med ting på bordet? Du er 7 år du.

And it goes on, and on, and on forever.  

I sinne kastet jeg kniven inn i ett skap, kledde på meg og forsvant ut. Ble sittende ute litt før han gikk forbi meg. Og det var en motbydelig kommentar jeg fikk kasta på meg.

"Sorry, jeg veit jeg er en douce. Bye lol. "

Tha fuq skal det liksom bety?? Arggg jeg blir skikkelig forbanna!!! Så han gikk hjem til seg selv. Thank you lord.

Fikk også en melding av han, men har bestemt meg for å ikke svare. Gidder virkelig ikke krangle mer i dag. Ikke når ting ikke skal bli sakt på måten de blir sakt på. If you know what i meen.

Jeanette is sick of living her own Lifetime Original Movie. She'd rather be in some Disney film with talking animals! 

Hva syns dere? Er jeg veldig urimelig nå? Spank me if I am. 

- Jeanette



Sweden calling

Siste måneden har vært stille. Etter at jeg dro fra alle jeg bryr og brydde meg om. Det må være et bedre liv for meg et sted. Stockholm er stedet jeg har lagt all troen min i.  Den gröna och blå staden. 




Jeg sliter fremdeles med frykt. Frykten for at noen er ute etter meg. At noen vil gjøre meg noe. Selv om det egentlig ikke er noen grunn til å uroe seg. Jeg er langt borte nå. Alle jeg er og var glad i er igjen i den stakkarslige bygda og den patetiske lille byen like ved. De er stuck der. Noe jeg trenger. Jeg vil ikke lengre være redd. Jeg vil være fri. Jeg vil være lykkelig. Og sist men ikke minst; jeg vil føle jeg fortjener begge deler. 

Starten på et nytt liv byr jo på sine utfordringer. Jeg fikk heldigvis jobb ganske fort. Har blitt kjent med noen fjes. Utforsket noen av byens barer. Luktet på den nydelige lufta. Stockholm kjennes så utrolig sprudlende ut. Det er bestandig liv her. Selv om det ikke er så langt fra hjemme. Så føles det totalt forskjellig. En helt unik urban følelse. Den følelsen vil jeg beholde. For den vil gjøre livet mitt her supert! Så jeg satser på at jeg vil føle meg mer 'hjemme' etter en stund. Når man har fått noen ekte venner og tør å leve igjen! 


Hva føler du at du fortjener? 


-Y-



Drømmen som forsvant

Livet var en dans på roser. Jeg bodde med venninnen min. Jeg hadde en Romeo. Alt var perfekt! Jeg ville ha det slik for evig! Ikke mange forteller meg at jeg er en person de unner det beste. Noe som jeg skjønner. Etter hva jeg har gjort mange. Jeg har skapt trøbbel for de aller fleste jeg kommer borti. Jeg trengte en slutt på det. Livet mitt trengte en dramatisk u-sving. Som venninnen min ga meg. Som min Romeo ga meg. Men en etter en falt disse bort. Og til en forandring skuffet ikke jeg alle mine nærmeste. Det var på tide med en drastisk lærepenge.
Peter, som han heter. Skulle vente på meg hos venninnen min mens jeg var på jobb. Vi bodde sammen. Så det var fullstendig okay. Noen timer senere kommer jeg hjem. Ingen er der. Jeg føler et ekstremt ubehag. Spesielt av lydene som kommer fra tv'en. Ingen var hjemme, så jeg hørte lydene ekstremt godt. Porno. Jeg ser også et utrolig rot. For å gni inntrykket ennå mer inn. Ser jeg Peters smykke. Smykke som jeg ga han. Det ligger ensomt på gulvet med en liten lapp. Jeg får ikke den ensformige teksten ut av hodet.
'Sorry, det er slutt'. Hvem faen ligger med venninnen din, slår opp med deg, og påstår samtidig at de elsker deg? Et monster. 



Jeg fikk ikke flyttet fort nok ut derifra. Hvor venninnen min var fikk jeg ikke vite. Hun svarte ikke samtalene mine. Og vi har ikke kontakt den dag i dag. Riktig av deg å ikke nekte for noe. Men kan du gjøre mistankene noe mindre ved å ikke snakke med meg en gang? Du var den venninnen jeg stolte på. Også tar du gutten jeg elsker og snur han imot meg. Hva slags menneske er du?

Så nå har jeg flyttet. Jeg har flyttet langt. Nå bor jeg i Stockholm. Og jobber som bartender. Her kan ingen finne meg. Mitt nye liv har startet. Og her er det ingen kjære mor. Skal du være i mitt liv skal du faen meg gjøre deg fortjent til det.


-Y- 



Summer sorcery

Ser det har vært dødt her. Thats a part of life I guess. Er ikke alltid man har noe på hjertet. Noen ganger har du for mye på hjertet og aner ikke hvordan du skal ordlegge deg. Og tidvis kommer også tiden i veien. Jeg tenkte å gjøre en forandring på det. Mye har skjedd. En skandale her og der. Jeg er så drittlei av at livet mitt skal ha så mye drama. Fortiden man aldri glemmer. Fjesene man aldri får lagt bak seg. Alt er med på å skape frykt for fremtiden. En frykt om at ting aldri skal bli bra igjen. Er så lenge siden jeg hadde det trygt og godt. Såpass lenge siden at trygt ikke lengre er et krav jeg har i livet mitt. 
Sist jeg blogget fikk dere med dere slutten på mitt forrige forhold. Mitt forsøk på å flykte fra mitt tidligere liv og starten på et nytt forhold. Men det ordner seg jo kun for snille jenter. Vi slemme må se konsekvensene i øynene hver dag. Bli påminnet om hvor naive og egoistiske vi er. Skremme oss fra vårt eget speilbilde.

Jeg tenkte jeg skulle komme nærmere inn på dagens problemstillinger i morgen. Prøve å få brettet følelsene mine ut av mitt indre og lese smerten med mine egne øyne. Må bare ha et sted å begynne. Så det er dette innlegget I guess. Om du følger så kan du gjerne det. Hvis ikke, så glem meg ikke. 





-Y- 



La tiden ordne opp

Nå som ting gikk så fint, så kom en ny ting å ha hensyn til. En ting jeg ikke så komme. Heller ikke en ting jeg liker. Det kompliserer så mye. Derfor jeg er glad jeg er her jeg er nå. Jeg har sjansen til å endre utfallet av dette. Jeg kan få dette til å gå min vei. Uten større eller mindre flauser på rullebladet. Jeg fikk nylig vite at en venn av meg muligens liker meg mer enn han burde. En person som lenge har vært en god venn. Som jeg trodde forsto meg såpass til å vite at vi aldri kunne bli noe. At vi aldri skal bli noe. Er forskjellene store nok er det bare et tidsspørsmål før ting går rett vest. Da er jo det beste alternativet å unngå det. Det er også løsningen. Å begrense kontakten jeg har med dette menneske. Vente til det går over og kunne være ordentlige venner igjen. Det blir jo en utrolig brems i alle vennskap når noen har følelser som ikke er gjensidige. Jeg har aldri vært flink til å si ifra, så den feige løsningen er som regel den jeg velger i slike situasjoner. Til nå har det også vært effektivt. Hvorfor gå tilbake på noe som allerede fungerer for en? 




Det var dagens frustrasjon. Utenom dette lille scenarioet så går ting på skinner. Solen skinner. Fyren jeg tenker på om kveldene får meg fremdeles til å skinne. Samboerskapet med venninnen min kunne ikke vært bedre. Jeg lever i en drøm. Der nesten alt er på plass. Man skal jo tross alt fokusere på det positive!


Hva ville du gjort om du fikk vite at en du aldri ville bli noe mer med, vil noe mer med deg?

-Y- 



Flyttefoten stilnet

Endelig ferdig med flytting. Jeg trives noe utrolig her. Er så godt å våkne til et menneske som smiler til deg og ønsker deg en god morgen. Det å sove alene i sengen er vel det mest utfordrende. Det er ikke det at jeg vil ha noen til å holde rundt meg, jeg er bare så vant til å ha noen der. Høre noen puste og vite at du ikke er alene. Tror det er den største utfordringen. Men til nå har det gått bra.
Så har jeg hatt en drøm om min egen Peter Pan. Stevnemøtene våre har minket. Har jo hatt så mye å gjøre med flytting, jobb og tankene inni meg. Det drømmen innebar var at vi følte en umiddelbar lidenskap for hverandre. At vi fant sammen. Det var en herlig følelse. Jeg ville ikke våkne. Men man kan jo ikke sove for evig. Dessverre. Men drømmen fikk meg i et veldig godt humør. Kanskje litt inspirert til å prøve på det. Men det får fremtiden vise.
Tenkte bare jeg skulle vise at jeg fremdeles lever. Og at livet smiler om dagen, selv om smilerynkene bruker litt tid på å gi sin merkbare effekt.




-Y- 



The puzzle

Dagene har vært en novelle fylt med redsel og flukt. Heldigvis er siste kapittelet i den fortellingen en lykkelig slutt. Flytting. Jeg fikk tilbud om å bo hos venninnen min. Hennes roommate flyttet nylig ut. Noe som fikk henne til å spørre om jeg ikke ville bo med henne i her i byen. For å komme meg bort fra samboeren min. En kompis ble ringt for å oppholde han til jeg fikk tingene mine ut. Ikke minst la jeg igjen en lapp som forklarte alt. At han ikke skulle lete etter meg. At jeg hadde det bra, men at jeg ikke klarte dette lenger. At jeg ikke skulle sladret på han om han ikke sladret på meg. Jeg skaffet meg også en ny telefon, hvor ingen av mine bekjente fra livet mitt med samboeren vil bli med i kontaktlisten til. Dette er en ny start. En ny sjanse jeg skal gripe. 



Det føles godt å kunne kalle 'samboeren' for eksen. Og min nye 'samboer' en sykt god venninne. Endringer må til for å få biter på rett plass. Puslespillet ser bedre ut nå. Et som jeg føler jeg kan få til. 

- Y-  



Breaking news.

Det har blitt dårlig med blogging. Og dårligere blir det fremover antageligvis. Moren min er død. Jeg må fikse ting hjemme. For ikke å snakke om fikse faren min. Beklager, men bloggen blir ikke prioritert først på en stund. Stay tuned. 




- Jeanette



Changes in a dress

Lørdag. 1900. Venninnens leilighet.
Det banker på døra. Vi vet begge hvem det er. Kjolen er på, smilet er malt og øynene forsiktig sotet. Det er tid for datenight. Datenight med gutten fra Drømmeland. Min egen Peter Pan. Vi åpner døren og han smiler. Sier jeg ser pen ut. Jeg gir et flaut takk og går ut i hælene mine. Click Clack Stilettos ready to be charmed. Vi setter oss på en resturant. Begynner kvelden med å bestille oss drinker. Han sier ord som forundrer men gleder meg.
- Jeg vil vite mer om deg.
Hjertet begynner å glemme hvordan det egentlig banker. Samtidig som jeg egentlig ikke vet helt hvor jeg skal begynne. Jeg sier hva jeg gjør om dagen, og at jeg ganske nylig kom ut av et langt forhold. Han nikket og virket ikke skremt av tanken. Han lyttet, tok meg på hånden, lo med meg og sjelden ville miste øyekontakten. Kvelden var som en drøm. Vi snakket sammen hele tiden. Før det begynte å bli såpass sent at jeg måtte dra tilbake til venninnen min. Han var så søt og fulgte meg. Ved døren ga han meg tidenes klem før vi sa hverandres avskjed for kvelden. Denne drømmeopplevelsen trengte jeg så absolutt. For i morgen skal et stort skritt taes. Som blir en stor forandring i livet mitt som det er nå. 





-Y- 



Brighter than the moon

Jeg er fremdeles hos venninnen min. Samboeren min vet ikke at jeg er her. Han kommer hjem i morgen. Jeg har ikke tenkt å fortelle han hvor jeg er eller når jeg kommer hjem. Jeg har det så godt her. Byturen med jentene var herlig! Vi endte opp på nachpiel hos noen kompiser av venninnen min. Der møtte jeg han. Han med det vakreste smil og øynene av diamant. Han het Peter. Vi snakket sammen hele natten, utveklset nummer og nå tenker jeg på han hele tiden. Kan det bli noe? Jeg håper så det blir noe. Jeg har ikke fortalt han at jeg har en samboer. Ikke har venninnene mine heller. De vet det er et helvete for meg, og skjønner ikke hva jeg ser på samboeren min. Saken er jo at jeg ikke ser noe i han lengre, men en gang gjorde. Nå smiler jeg. Vil ikke dra. Vil "tilfeldigvis" støte på han rundt omkring. Få klemmer. Høre den herlige stemmen hans. Han gir meg sommerfugler i magen. 





Puh, en samboer, en gift mann jeg holder på med og nå en gutt som gir meg sommerfugler. Dette kan umulig ta noen vakker slutt. Men kanskje starten på noe vakkert?


-Y- 



Status quo

Det øyeblikket når du ser at alle utveier er blokkert. Skolestyret er over seg selv av raseri. Jeg ble en Queen Bee. Toppen var min. Men jeg klatret stigen, glemte jeg de som var igjen på bunnen. De faktiske jordnære. Hva i alle dager tenkte jeg på?

Historien er at jeg prøvde dette populær styret. All glamouren, spotlighten. Plutslig likte folk meg masse. Ingen aner hvorfor. Ikke engang jeg selv. Det føltes bare så godt å være kvitt den hurpa. Så kom hun hjem fra ferie. Ikke noe godt tegn. Skolen sto på hodet, og jeg er takknemlig for at hun snudde den tilbake. Jeg er fortsatt i spotlighten, men den er igjen rød. Fargen som gjør deg på bunnen. Det er faktisk ikke så ille. Her nede mener jeg. Jeg vil heller være på bunnen av toasten, enn den fantasiske osten på toppen. 



My advise: Stick to the status quo. 

- Jeanette.



Use your good times doing bad, and your bad times doing good



 Det er viktig å ha sine ting å fokusere på når verden går imot deg. Tror jeg også skal bruke dagene samboeren er borte til å leve litt. Har allerede ringt venninnen min i byen. Å være med hennes venner og ha en girls night out. En annen fin måte å glemme ting på. Med alkohol. Synd så mange av oss putter gift i oss for å ha det gøy. Men det er da mange måter å ha det gøy. Det er bare lettest med den du kjenner til og kan kontrollere. Du våknet med en hangover som du vet du har fortjent, men som var totalt verdt det. For du fikk en kveld fri fra tankene som streifer inni deg. Herre Gud som jeg gleder meg. Er så lenge siden jeg har vært borte fra her nå. Og jeg kan virkelig trenge det etter gårsdagens drama. Men det kan jeg forklare dere siden. Det er ikke helt klart for meg ennå. Ting er vanskelig å sette ord på nå. 

Hva gjør du for å få tankene dine vekk fra jævelskapen?


-Y- 



Kan man puste igjen?

Ta sakene i egne hender. Jeg vrengte meg innvendig av tanken på om han var her eller ikke. Sterke jenter tar saken i på sin egne kalde skulder, med veska hengende rett ved. Et lettet hjerte fikk jeg når jeg fant jeg ut at han var ikke i området før om noen dager. Man kan fremdeles triumfere bygda. Selv om samboeren min kommer hjem på fredag. Jeg vil jo ikke helst de skal møtes. Da får jeg aldri høre enden på det. Jeg skjønner ikke hvorfor samboeren min er så sjalu, når han tydeligvis ikke bryr seg. Man viser jo enda bedre at man ikke bryr seg og bare er eiesyk ved å være sjalu på den minste sak. Han vet jo at jeg ikke kan forlate han, på samme måte som at han ikke kan forlate meg. Vi trenger hverandre. På et sykt plan. Som er alt annet enn romantisk.
Til tider trives jeg med det. Fleste ganger gjør jeg ikke det. Jeg mener alle burde fortjene mannen i sitt liv. Det bare virker som jeg har menneskelige rettigheter for alle andre enn meg selv. Hva skal til for at jeg ser på meg som like mye menneske som alle andre? Jeg syns liksom jeg har fått mine sjanser. Driter meg bestandig ut på det og har i teorien gitt opp ekte kjærlighet. Jeg vet ikke om jeg er i stand til å ha det. Eller i stand til å takle det overhode. Noe som gjør meg mer trygg med tanke på det med eksen. Han er ikke min "the one", jeg vet det. Men vi fikk aldri sjansen til å bli bare venner på en ordentlig måte. Vi prøvde og vi feilet. Like ille som med forholdet vårt. Men man får gjøre så godt man kan!





Så må jeg ikke minst takke dere lesere for fantastisk støtte! Det varmer skikkelig innvendig når jeg leser at dere håper det går bra for meg, og at dere forstår. Dere aner ikke hvor mye det som kanskje føles som lite for dere, er stort for den som leser. Dere er supre! Og gjør bloggingen så mye lettere. Jeg forventet å få kommentarer fra mange snerpete bitcher som dømmer og slenger dritt. Dere er mer enn man kunne bedt om!


-Y- 



E for Eks

Jeg fordobler hjerterytme hver gang jeg får en sms. Er det fra han?

Jeg vil ikke det skal være han. Det har til nå heller ikke vært han. Men helgen er jo ikke over. Jeg vet jo ikke hvor lenge han er i området heller. Men jeg er redd for å få en melding, eller et besøk. Så si eller gjøre noe dumt.
Ikke at utroskapen mot samboeren min ville vært dumt. Men å få følelser du la igjen i "glemselsboksen" til å blusse opp er noe jeg frykter mer enn noe annet. Hvorfor måtte eksen si han skulle til mine trakter? Hva håpet han på jeg skulle si eller gjøre med det? Jeg hater så sinnsykt at jeg overtenker slike situasjoner. Jeg aner jo ikke hva andre tenker. Eller hvorfor de sier eller gjør tingene de gjør. Men til tider hadde det vært en genuin egenskap. For å slippe fantaseringen om hva som foregår i andres hoder. 
 
Får jeg en sms, telefon eller støter på han. Redd meg, før jeg sier eller gjør noe dumt. Yasmin har ordet "naiv"skrevet i store bokstaver på seg. Skulle ønske det var med en svak markør, men det er nok en tatovering jeg må leve med resten av livet. 




Hva får deg til å føle deg naiv?


-Y- 



Stung by the bee

Det viste seg at jeg tok feil. Å få være alene var ikke noe alternativ. Plutslig ser alle opp til meg. Folk liker meg fordi jeg gikk mot skolens autoritet da jeg dengte den Silje. Dengte er kanskje litt å ta i, men jeg liker ordet. DENG DENG DENG! 

Nå flokker folk seg rundt meg. Som de sauene de er. Lakeier fra helvette. De vil bare at jeg skal ta over sjefs rollen. Bli den nye dronning bien. Synd for dem. De skal få gå uten leder. Jeg vil ikke være som de andre jentene. Jeg vil bare være alene. Gå rundt i mitt eget mørke uten deres lys hengende rundt meg. Silje er rasende, og dette kommer jeg til å merke. I morgen er det dugnad. Silje er på gruppa som jobber i rommet ved siden av meg. Skal se om jeg får byttet, for det bryter vell med besøksforbudet? Jeg må komme meg ut av denne knipa. Men hvordan? 

Wish me luck, Jeanette out. 

you have made me a part of your game, so don't be surprised if I decide to play.

- Jeanette



Hide and seek

Jeg gruer meg sånn. Jeg gruer meg så utrolig  ...  Jeg får ikke helt satt ord på hva jeg gruer meg til. Eller hvorfor. Følelsen av at noe jeg burde grue meg til snart kommer spiser meg opp innvendig. Jeg har bare lyst å slå av telefonen. Gjemme meg i leiligheten vår bare for å være sikker på at noe ikke kommer til å skje. Jeg vil være ferdig med situasjonene nå. Men de kommer tilbake hele tiden. Man blir aldri kvitt fortiden sin. Er det noe man har passert tar det ikke lange tiden før noen kommer tilbake og minner deg på det. Og det vet jeg ikke om jeg klarer  ... 



Føler du noen gang du burde være redd for noe, men vet ikke hva?



-Y- 



Fortidens helter, dagens kjeltringer




Telefonen. Din beste venn og din verste fiende. Den inneholder mennesker på pluss og minus-siden av livet ditt. Noen du håper at du ikke hører noe fra, og de du vil høre noe fra. Det finnes to type gutter. Det er de som du vil skal ringe, men ikke gjør det. Og de som du ikke vil skal ringe, men alltid gjør. I dag hadde jeg en blanding av de begge. 
Det var samme person som forstyrret meg når Claus var her. Så denne gangen trengte jeg ikke skjule noe. Selv om det var min eks som var i andre enden. Prøvde å slå ihjel en prat. Jeg var alt annet enn komfortabel. Dette er mannen som jeg klandrer mye for at jeg er den dagen i dag. Hadde du ikke ligget med din beste venninne hadde jeg ikke rømt til en annen omgangskrets. Dine venner var jo mine venner på den tiden.
De som tok meg imot med åpne armer og hjalp meg ødelegge alt jeg hadde oppnådd i livet. Jeg møtte samboeren min der. Mannen jeg rømte til fordi du sviktet og jeg så sårt trengte en. Som jeg nå ikke kommer meg vekk ifra. Takk skal du ha. 





Og hva var det han hadde å si? Han sa han skulle til mine kretser og besøke noen venner. Ingen av oss planla eller var noe entusiastiske for å se hverandre eller møtes. Ting går ikke bra når jeg gjør det. Jeg har ikke engang tellingen på alle gangene jeg har bedratt samboeren min med eksen min. En bedre telling har jeg riktignok på gangene samboeren min har fersket det. En blanding av fryd og frykt brenner inni meg da. Omtrent som jeg er en djevel som liker å gjøre ting for å såre mennesker. Siden når ble det meg?
Om jeg treffer eksen eller ikke, er  to be continued. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg vil.


Har du noen fra fortiden som ikke vil forbli der?



-Y- 



Les mer i arkivet » September 2013 » Juli 2013 » Mai 2013